- Hvordan oppstår diagnoser, hvorfor er det nødvendig å diagnostisere og hvilke begrensninger har psykiatrisk diagnostikk?
- På dette nettstedet vil du finne nyttig informasjon om ADHD, samt verktøy som kan forenkle hverdagen.
- Håndbok for klientutvalg og barnevernsofre. Ved Åge Simonsen. 2. utgave mars 2003 (1. utgave januar 1996) Innhold. 1.
![Hvordan Diagnostisere ADHD Hos Voksne Hvordan Diagnostisere ADHD Hos Voksne](http://img02.imgfotokritik.com/fk_new/big/2/9/7/29766/3158500-spil.jpg)
Personer som har Asperger sliter med sosial samhandling og motoriske ferdigheter - men enkelte med denne tilstanden har også uvanlige, geniale evner. Ring for timeBestill time per mailJeg lurer på om dere på Balderklinikken kan gi meg og mange andre en generell forklaring på «binyretretthet». Hvorfor er det en. Aktuelle diagnoser (ICD 10)/Definisjon. Tourettes syndrom (TS) er en tilstand, der barn utvikler motoriske eller vokale tics. Tics er korte gjentatte bevegelser.
Innsikt: Hva er en diagnose? Jan Haavik, professor dr. Spesialist i psykiatri, Ui.
B. Foto: Marit Skram. For å forstå verden vi lever i og for å kunne kommunisere med andre mennesker, har vi utviklet et felles språk der vi navngir og klassifiserer opplevelser og fenomener. Enten det gjelder inndeling av levende organismer i arter og familier, eller beskrivelser menneskelig atferd, er alle diagnosesystemer menneskeskapte, som et resultat av kunnskap, tradisjoner, ideologier og andre forhold. Det betyr at diagnoser endrer seg over tid, i takt med ny erkjennelse og nye behov. Medisinske diagnoser (fra gresk dia- gnosis, «ved kunnskap») utmerker seg ved at de har mange ulike funksjoner. Klinikeren må stille diagnose for å kunne fastslå pasientens prognose og gi riktig behandling. Entydig definerte og internasjonalt aksepterte diagnoser er nødvendig for forskning og fagutvikling, sykdomsovervåking og planlegging av helsetjenester og forebyggende tiltak.
I vårt helsevesen er diagnostikk lovpålagt, utløser pasientrettigheter og resultatmidler. I rettstater tar man hensyn til tiltaltes mentale tilstand når en skal vurdere spørsmål om skyld og straff. Mindreårige, psykisk utviklingshemmede og andre personer med nedsatt vurderingsevne blir ikke dømt eller straffet på samme måte som fullt ut «tilregnelige» mennesker. For enkelhets skyld er det i medisinen vanlig å bruke kategoriske diagnoser, der en enten fyller diagnosekriteriene eller ikke. Slike diagnosesystemer tar ikke hensyn til at det kan foreligge grensetilfeller, der symptomene fyller kriteriene bare i en kort periode, eller befinner seg i en gråsone mellom ulike kategorier.
Derfor kan patologer med god grunn være uenige i om en vevsprøve inneholder kreftceller, kirurger kan diskutere om funnene på et røntgenbilde bør klassifiseres som et beinbrudd og psykiatere konkludere med ulike diagnoser basert på de samme observasjonene. Treffsikkerheten av diagnoser kan beskrives ved hjelp av begrepene validitet or reliabilitet. Validitet eller gyldighet angir hvor godt man klarer å måle det man egentlig ønsker å undersøke, mens høy reliabilitet er uttrykk for om at en har etablert en stabil og etterprøvbar målemetode. En metode med høy inter- rater reliabilitet vil således innebære at ulike sakkyndige med stor sannsynlighet vil konkludere med samme diagnose. Avhengig av sykdomstilstand og målemetode, kan inter- rater reliabilitet variere mye, men generelt er reliabiliteten ved diagnostikk av vanlige psykiatriske lidelser rapportert å være omtrent som for somatiske sykdommer. Ettersom sikkerheten ved diagnostikk kan variere fra nær 1.
Alle diagnoser oppstår i en sosial kontekst. Dersom ingen leser bøker eller bedriver nærarbeid, er det lite relevant å diagnostisere eller behandle langsynte. I samfunn der det stilles høye krav til sosiale ferdigheter og selvdisiplin gjennom barnehage, skole og arbeidsliv, kan atferdsvansker resultere i funksjonssvikt og psykiatriske diagnoser. Diagnosen AD/HD (hyperkinetisk forstyrrelse) har blitt foreslått som et eksempel på et nymotens påfunn som «sykeliggjør» normal atferd hos barn og voksne. Framveksten av det moderne industrisamfunnet var muligens medvirkende til at den skotske legen Sir Alexander Crichton i 1. I de påfølgende 2.
AD/HD) vært kjent under flere navn og blitt behandlet på ulike vis, i tråd med skiftende tidsånd og oppfatninger. Norsk spesialisthelsetjeneste er pålagt å diagnostisere i henhold til «Den internasjonale klassifikasjon av sykdommer og beslektede helseproblemer», som kom i sin 1. ICD- 1. 0) i 1. 99. ICD har vært benyttet fra 1. Verdens Helseorganisasjon (WHO). I Norge ble 5. revisjon av ICD- 1. I tillegg til ICD- diagnosene eksisterer det flere andre diagnosesystemer, hvorav DSM er viktig innenfor psykiatrisk forskning og praksis.
DSM, som er utgitt av den amerikanske psykiatriforeningen, har fra 1. ICD. ICD- 1. 0 omfatter 1. DSM- IV fra 1. 99. Det pågår for tiden en omfattende revisjon av psykiatriske diagnoser. De nye diagnoselistene vil bli publisert som DSM - 5 i 2. ICD- 1. 1 to år senere. Prosessen fram til de nye diagnoselistene kan følges og kommenteres på nettstedet DSM5.
Moderne genetikk og nevrobiologi har i store trekk bekreftet at det finnes et biologisk korrelat til de vanligste psykiatriske diagnoser. Innenfor en diagnosegruppe finnes en opphopning av sårbarhetsgener, og en kan påvise funksjonelle endringer i hjernen ved psykiske lidelser. Forskning viser også at det er store forskjeller innenfor pasientgruppene, at det er en diffus overgang fra normalitet til sykdom og at de genetiske og funksjonelle funnene bare delvis korresponderer med offisielle diagnoser. En ytterligere begrensning ved psykiatriske diagnoser er at de i liten grad fanger opp subjektive aspekter ved lidelsene.
Diagnosekoder er dessuten ikke utviklet for besvare eksistensielle spørsmål som skyld, ondskap, tilgivelse eller fravær av den frie vilje. Alle journalister vet at helsestoff selger godt, særlig når det kan kombineres med mulige forestående katastrofer eller konspirasjonsteorier. Denne dramaturgien fungerer godt som blikkfang, for å selge aviser og for å få mange klikk på internett, men den gir oss lite innsikt. Selv om det er «godt stoff» når fagfolk offentlig forfekter diametralt motsatte synspunkter, medfører denne journalistiske vinklingen at en går glipp et viktig aspekt, nemlig diagnosenes «usikkerhetsprinsipp». Neste gang overskriftene skriker mot oss om at noen har blitt «stemplet som syk», «erklært frisk» eller at det er en «skandale» når pasienten har fått ulike diagnoser for samme tilstand, må vi umiddelbart etterspørre: Hva var premissene for diagnostiseringen, hvilken metode ble anvendt og hvilken presisjon kan forventes av disse instrumentene? Tilbake til Innsikt- forsiden. Artikkelen er hentet fra INNSIKT 3/2.
Bipolar lidelse – Wikipedia. Bipolar lidelse eller manisk- depressiv lidelse (også kalt bipolar affektiv lidelse) er en psykiatrisk diagnose som beskriver en gruppe stemningslidelser preget av tilstedeværelsen av en eller flere episoder med unormalt forhøyet energinivå og stemningsleie, og en eller flere depressive episoder.
Det opphøyde stemningsleiet blir kalt mani, eller hypomani hvis tilstanden er noe mildere. Personer som opplever maniske episoder, opplever ofte også depressive episoder eller symptomer, eller blandede episoder der både maniske og depressive symptomer er til stede samtidig. Episodene er vanligvis adskilt fra hverandre av perioder med «normalt» stemningsleie, men hos noen individer kan mani og depresjon raskt alternere, kjent som «rapid cycling». Ekstreme, maniske episoder kan noen ganger lede til psykotiske symptomer som vrangforestillinger og hallusinasjoner. Lidelsen er delt inn i bipolar type I, bipolar type II, cyklotymi og andre typer, basert på hvor alvorlig den maniske eller depressive episoden er og hvordan den kommer til uttrykk.
Lidelsenes variasjonsbredde benevnes ofte som «det bipolare spektrum». Data fra USA på livstidsforekomst varierer, men indikerer en rate på rundt 1 % for bipolar type I, 0,5- 1 % for bipolar type II eller cyklotymi, og 2- 5 % for formene som ligger under terskelverdiene ved at de fyller noen, men ikke alle kriterier. De første, tydelige symptomene viser seg vanligvis sent i ungdomsårene eller i ung voksen alder. Diagnosen baseres på personens selvrapporterte erfaringer og på observert adferd. Sykdomsepisodene er assosiert med ubehag og forstyrret atferd, samt økt risiko for selvmord, spesielt under depressive episoder. I noen tilfeller kan bipolar lidelse være en ødeleggende, langvarig lidelse, mens den hos noen har vært forbundet med kreativitet, å strekke seg etter mål og gode prestasjoner. En betydelig dokumentasjon tyder på at mange mennesker med kreative talenter også har lidd av en form for bipolar lidelse.
Forskning har stilt spørsmål ved om genetiske faktorer kan bidra til sannsynligheten for å utvikle bipolar lidelse, men det har ikke vært mulig å peke ut genetiske særtrekk i disse studiene. Dermed er det ikke grunnlag for å si at dette stemmer. Man har imidlertid også som utgangspunkt at miljømessige faktorer spiller en rolle.
Bipolar lidelse blir ofte behandlet med stemningsstabiliserende medikamenter, og noen ganger andre typer psykofarmaka. Psykoterapi har også en rolle, ofte når en viss stabilitet er gjenvunnet. I alvorlige tilfeller hvor det er fare for pasienten selv eller for andre, kan tvangsinnleggelse benyttes. Pasientene lider da gjerne av en alvorlig, manisk episode med farlig atferd, eller av en depressiv episode med selvmordstanker. Det er ofte problemer med sosialt stigma, stereotypier og fordommer mot personer med diagnosen bipolar lidelse. Personer med bipolar lidelse som har psykotiske symptomer, kan noen ganger være feildiagnostisert med schizofreni, en annen alvorlig psykisk sykdom.
Den nåværende begrepet «bipolar lidelse» er av nyere dato og refererer til vekslingen mellom episoder der pasienten er henholdsvis på bunn og på topp (poler). En sammenheng mellom mani og melankoli har lenge vært observert, men grunnlaget for dagens konseptualisering kan spores tilbake til franske psykiatere i 1. Begrepet «manisk- depressiv sykdom» eller psykose ble brukt av den tyske psykiateren Emil Kraepelin på slutten av det nittende århundre, og refererte opprinnelig til alle typer stemningslidelser.
Den tyske psykiateren Karl Leonhard underinndelte i 1. Bipolar lidelse er en sykdom der mennesker opplever perioder med unormalt forhøyet (manisk eller hypomant) stemningsleie og sykelig depresjon, på en måte som griper inn i vedkommendes daglige funksjonsnivå. Bipolar lidelse er anslått å ramme mer enn 5 millioner amerikanere.
Sykdommen er like utbredt hos menn som hos kvinner, og finnes i alle kulturer og etniske grupper. Symptomene kan variere fra individ til individ og det finnes ingen blodprøve som kan bekrefte lidelsen. Bipolar lidelse kan fremstå som en unipolar depresjon. Diagnostisering av bipolar lidelse er ofte vanskelig selv for helsepersonell innen psykisk helsevern. Det som skiller bipolar lidelse fra unipolar depresjon er at den berørte personen over tid rammes av både mani og depresjon.
Bipolar lidelse kan være forskjellig fra pasient til pasient ved at typen symptomer som dominerer tilstanden varierer mye. Utdypende artikkel: Depresjon.
Tegn og symptomer på at en bipolar lidelse er i depressiv fase kan være en periode med tristhet, skyldfølelse, isolasjon, eller håpløshet, forstyrrelser i søvn og appetitt, tretthet og nedsatt interesse for vanligvis hyggelige sysler, konsentrasjonsvansker, ensomhet, selvforakt, apati eller likegyldighet, depersonalisering, nedsatt interesse for seksuell aktivitet, sjenanse eller sosial angst, irritabilitet, smerter (med eller uten kjent årsak), manglende motivasjon, og selvmordstanker. I alvorlige tilfeller kan enkelte bli psykotiske, en tilstand også kjent som alvorlig bipolar depresjon med psykotiske trekk. Utdypende artikkel: Mani. Mani er selve kjennetegnet på bipolar lidelse og, avhengig av alvorlighetsgrad, utgangspunktet for hvordan tilstanden blir klassifisert. Mani er generelt preget av en tydelig periode med hevet, ekspansivt eller irritabelt stemningsleie.
Man opplever vanligvis økt energi og redusert behov for søvn. Pasienten kan snakke raskere enn normalt og uttrykke tanker i en ordflom. Oppmerksomheten er nedsatt og en person i manisk tilstand blir lett distrahert. Dømmekraften kan bli nedsatt og pasienten kan gjøre urimelig kostbare innkjøp, eller utvise atferd som er uvanlig for vedkommende.
De kan hengi seg til rusmisbruk som alkohol eller andre beroligende midler, kokain eller andre sentralstimulerende stoffer, eller sovetabletter. Atferden kan bli aggressiv, intolerant eller påtrengende.
Man kan føle seg ute av kontroll eller ustoppelig. Pasientene kan føle at de er «utvalgt», har «et spesielt oppdrag» eller ha andre storslåtte ideer eller vrangforestillinger. Den seksuelle lysten kan øke.
I mer ekstreme faser av bipolar type I kan en person i en manisk tilstand komme i psykose. Mange mennesker i en manisk tilstand opplever alvorlig angst og er svært irritable (på grensen til raseri), mens andre er euforiske og grandiose. For å bli diagnostisert med mani etter Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (ofte referert til som DSM) må en person oppleve denne tilstanden av hevet eller irritabelt stemningsleie, i tillegg til andre symptomer, i minst en uke (men i kortere tid dersom sykehusinnleggelse er nødvendig). Utdypende artikkel: Hypomani.
Hypomani er generelt sett en mild til moderat grad for mani, preget av optimisme, raskere tale, mer aktivitet og nedsatt behov for søvn. Vanligvis hemmer ikke hypomani funksjonsnivået på samme måte som mani.
Mange mennesker med hypomani er faktisk mer produktive enn vanlig. Noen mennesker blir mer kreative, mens andre utvviser dårlig dømmekraft og irritabilitet. Mange mennesker opplever en typisk hyperseksualitet. Disse personene har generelt økt energi, og en tendens til å være mer aktive enn normalt. De har imidlertid ikke vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Hypomani kan være vanskelig å diagnostisere fordi det kan fortone seg som lykke, selv om det kan medføre mye av den samme risikoen som ved mani.
Hypomani kan oppleves som noe godt av den personen som opplever tilstanden. Derfor vil personen ofte benekte at noe er galt selv når familie og venner som har lært å gjenkjenne humørsvingningene påpeker dette.
Det som kan kalles en «hypoman hendelse» vil, dersom den ikke etterfølges av depressive episoder, typisk ikke anses som problematisk. Problemet» oppstår når stemningsendringene er ukontrollerbare, flyktige eller «ustabile». I forbindelse med bipolar lidelse er en blandet episode en tilstand der symptomer på mani og klinisk depresjon forekommer samtidig (for eksempel agitasjon, angst, aggressivitet eller kamplyst, forvirring, utmattelse, impulsivitet, søvnløshet, irritabilitet, selvmordstanker, panikk, paranoiditet, taleflom, raske tanker, rastløshet, og raseri). Assosierte trekk er kliniske fenomener som ofte følger med lidelsen, men som ikke utgjør en del av de diagnostiske kriteriene for lidelsen.
Kognitiv funksjon. Oversiktsartikler har pekt på at de fleste individer diagnostisert med bipolar lidelse, men som er i en tilstand av remisjon, ikke viser nevropsykologiske utfall på de fleste testene. Meta- analyser har ved å trekke et gjennomsnitt av varierende funn fra mange studier på gruppenivå indikert kognitive utfall innenfor enkelte mål på vedvarende oppmerksomhet, eksekutivfunksjoner og verbal hukommelse. På noen tester er funksjonsnivået riktignok styrket, [2. En studie fra 2. 01. En studie av unge voksne menn i 2.
Kreativitet. Bipolar lidelse har blitt knyttet til personer involvert i kunst og det er stadig pågående spørsmål om mange kreative genier hadde bipolar lidelse.[1][2][3] Noen studier har funnet en signifikant sammenheng mellom bipolar lidelse og kreativitet, men det er uklart i hvilken retning årsaken ligger eller om begge forholdene er forårsaket av en tredje ukjent faktor (temperament har blitt sett på som en mulig slik faktor).[4][5][6]Mål. En rekke forfattere har beskrevet mani eller hypomani som relatert til høy motivasjon til å oppnå ting, ambisiøse målsettinger og noen ganger høye prestasjoner. En studie viste at å forfølge mål, forsterket av opplevelsen av å nå dem, kan føre til følelsemessig dysregulering og bidra til utvikling av mani.[7] Enkeltpersoner kan imidlertid ha lav selvtillit og vansker med sosial tilpasning, og per definisjon, i perioder med depresjon, ha vansker med motivasjon og fungering.[8]Årsakene til bipolar lidelse varierer sannsynlig mellom individer.
Tvillingstudier har vært begrenset til relativt små utvalg, men har antydet et betydelig genetisk bidrag i tillegg til miljømessige påvirkninger.